Det er mandag og midt i august. Da er det bare å komme i gang igjen. E-posten på basketlaget begynte å sirkulere for å se om det var noen som var klar til trening, og selv om det virker som om ingen andre er i gang og trener nå, så satt vi i gang. Det er alltid litt terskel for å komme i gang med treningsrutinene etter en ferie, men det blir ikke lettere av å utsette det noen uker eller dager, så det er bare å hoppe i det.
Illustrasjonsfoto: N. Calzas – Flickr
(http://www.flickr.com/photos/ncalzas/5336974889/sizes/z/in/photostream/)
Jeg var litt nervøs ved ankomst da jeg har pådratt meg senebetennelse i begge armene denne sommeren med maling av hus og bæring av en stadig voksende liten gutt. Ville armene kunne brukes til basketball? Hvis jeg ikke kunne gjøre det ville en fast ukentlig treningsøkt utgå store deler av høsten. Slikt er ikke bra i en travel hverdag når rutinene er nødvendige for å holde vekten i sjakk. Jeg trodde egentlig at det ikke kom til å gå, for armene er ganske vonde, men jeg tenkte jeg fikk ta turen ned og prøve. Det er jeg glad for. Mine mistanker om at det var for vondt å spille ble ikke oppfylt, da basketbevegelsene ikke var værre enn at smertene var akseptable. Og når jeg var blitt varm ble smertene enda mindre plagsomme, og jeg tenkte lite på det. Hadde jeg bare lyttet til mistanken min om at det ikke gikk, og ikke tatt turen på trening for å prøve, så hadde jeg aldri oppdaget at det jo gikk bra likevel… Må huske det neste gang jeg mistenker at jeg ikke kommer til å mestre en treninggsøkt – viktig å teste ut slike mistanker, og ikke bare ta dem for god fisk.
Treningen gikk fint, armene holdt og jeg er i gang igjen. Livet er bra 
